Risiko for
områdebrann – behov for avfallsløsning
Natt
til 27. juni ifjor våknet beboerne i øvre del av Damstredet av en stemme
som ropte opp om brann. Det viste seg at en brannstifter hadde anbragt to
papircontainere utenfor Damstredet 14, og tent på. Da undertegnede kom til
hadde brannen smittet til inngangsdøren, men til alt hell ikke gått over i
konstruksjonen. Brannen lot seg slukke med pulverapparat og vannslange, og
situasjonen var avklart da nødetatene ankom etter noen minutter.
Omstendighetene
var altså på vår side denne gangen: Det ble gjort anskrik før brannen kom for
langt (betegnende nok tok det nesten to timer før neste tilfeldig
forbipasserende), slukkeutstyr var for hånden, og det var ikke takutstikk over
der det brant. Ikke minst dette siste momentet var avgjørende. Innsatsleder sa:
«Hadde kassen ved siden av blitt påtent isteden [trehus med takutstikk], ville
vi blitt her lenge.»
Denne
morgenen fikk vi som bor her altså demonstrert det vi alle har fryktet, uten at
det fikk katastrofale følger. I full erkjennelse av hvor farlige utvendige
søppelkasser er, har vi i flere år arbeidet for å få erstattet dem med en
sentral avfallsbrønn. Vi har innhentet priser, søkt tillatelser, fått hjelp til
å dimensjonere, m.v. Det har vært et omfattende og tidkrevende arbeid, der både
BRE og REN har bidratt betydelig. Så langt har det imidlertid vist seg
resultatløst, fordi vi støter på følgende hindere:
- Manglende vedtaksmulighet: Der generalforsamlingen i et borettslag eller sameie kan treffe en beslutning på vegne av samtlige, savner vi enhver beslutningsmyndighet over strøkets mange eneboliger og små bygårder. Vi kan altså ikke vedta at alle skal være med å betale og bruke noe som er til gunst for fellesskapet, men som like åpenbart innebærer ulemper for den enkelte: Man får et stykke vei å gå med søppel, noe vi har inntrykk av at mange kvier seg for.
- Finansiering: Siden vi ikke er et rettssubjekt, er vi avskåret fra å finansiere et slikt anlegg ved låneopptak. Søknader til kulturminnefondet og forespørsel til Stiftelsen UNI har ikke ført frem: Finansiering av avfallsbrønner ligger utenfor deres nedslagsfelt.
- Manglende hjemmel: Om vi så hadde lyktes i å finansiere anlegget, finnes det ikke hjemmel for å kreve at beboerne slutter seg til. Vil man beholde søppelstativet utenfor egen husvegg, er man i sin fulle rett. Siden ett stativ er nok til å anstifte en brann som hurtig kan bli en områdebrann, innkasseres ikke risikoreduksjonen før samtlige husstander med utvendige søppelkasser er tilsluttet ordningen.
Situasjonen
gjør det urealistisk å få gjennomført en felles avfallsløsning privat. Det
fremstår som det eneste naturlige at REN gis hjemmel til å prosjektere,
finansiere og drifte en brannsikker avfallsbrønn, og utligne utgiftene over renovasjonsavgiften
til samtlige husstander innenfor bevaringsområdet. Foruten den åpenbare
brannsikkerhetsfordel vil en avfallsbrønn bety en vesentlig enklere hverdag for
RENs renovatører og en mer effektiv avfallshåndtering, noe som burde tilsi en
netto reduksjon av renovasjonsavgiften når anlegget er nedbetalt.
Oslo
har med områder som Kampen, Rodeløkka og Bergfjerdingen en hel del av denne
typen trehusbebyggelse, hvis fortsatte eksistens er prisgitt fraværet av
pyromaner og nærværet av de heldige omstendigheter. Å erstatte utvendige søppelkasser
med avfallsbrønner er den mest kostnadseffektive måten å redusere risikoen for
påsatte områdebranner. Gi oss en hjemmel som gjør slike anlegg realiserbare!
For
Bergfjerdingen Vel
Hans-Henrik
Egede-Nissen
leder
Innlegg
